365 grateful #2

Jeg vet det at jeg ikke har særlig mange faste lesere, men jeg ser på statestikken at jeg faktisk har noen innom hver dag. Og det er veldig gøy. På grunn av dette, har jeg lyst til å begynne på ordentlig med prosjekte 365 grateful. Dere kan i et tidligere innlegg finne mer ut av hva dette er. Hun som startet dette er fotograf og har selv hatt problemer i livet. Jeg ble veldig fasinert, og når jeg leste om hva hun hadde oppnådd, ble jeg rett og slett veldig missunelig. Jeg hadde også lyst til å ha det bra med meg selv. Jeg har det veldig bra rundt meg. Jeg har kjempe flotte venner, en super familie og en fantastisk kjæreste, fritid som passer meg utmerket, koselig på skolen og drømmejobben(e) (For tiden har jeg to jobber). Men selv om en person har det flott i fasaden, vil det ikke alltid det si at det som befinner seg bak er så veldig bra. Meg selv som person har det faktisk veldig bra, men jeg har uansett en historie. 

 

For nesten 3 år siden mistet jeg noe av det som sto meg nærmest og som var veldig kjært for meg. Jeg mistet en yngre bror. Han er et år ynge enn meg og heter Stian. Han døde i en ulykke den 03.09.08. Og det er på grunn av Stian at jeg har lyst til å begynne med denne prosjektet. Når Stian levde så lærte han meg mye. Jeg var mer den personen som var redd for å skille meg ut og jeg kunne ikke gjøre ting som fikk meg til å virke teit, selv om det var det jeg likte å gjøre. Stian var helt motsatt. Han var 100% seg selv. Han var en flott gutt. Han var snill mot alle. Han respekterte alle og han ville alle bare godt. Han var et flott menneske, og alle som kom inn på han kunne ikke annet enn å bli glad i ham. Måten han var på, forandret meg. Jeg ble mer selvsikker på meg selv og jeg turte å være den jeg virkelig var. Spesielt når vi var sammen. Meg og Stian var søsken, men også bestevenner. Vi gjore alt sammen. Han var til og med, med meg og Andreas på date (kino) en gang. Han var rett og slett god. Og om du kjente Stian, vet du hva jeg snakker om. Men den dagen har forsvant for meg, forsvant en del av meg også. Jeg var ikke den samme jenta lenger. Jeg hadde et stor svar hull inni meg. Det var helt hult, men samtidig tungt som bly. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Selvtilitten og styrken min døde sammen med Stian. Foreldrenen mine tvang meg til å gå å snakke med noen. Hun som jeg gikk til var ikke sykolog, men hun hadde en utdannelse innforbi dette med å hjelpe personer i sorg. Det hjalp faktisk. Jeg kunne snakke med henne og vi fant ut av ting sammen, som jeg kunne gjøre for å bli meg selv igjen. I stede for å ha min egen selvtilit og selvfølelse, går jeg nå rundt meg Stian sin. Det er blitt min måte å takle sorgen på. Hver gang det er leit og motgang i livet mitt, husker jeg på måten jeg følte når Stian var i nærheten. Men jeg sliter enda med sorgen. Jeg har flotte mennesker rundt meg som både hjelper meg og av og til letter litt på sorgen. Men Stian vil alltid være den personen som løfter meg opp igjen. 

 

Når jeg tar meg tid til å se og lytte, så er det så veldig mye som minner meg om Stian. Bare små detaljer. Gleden i det å se en sommerfugel, snøengler som barn lager om hvinteren, blomster som er på vei opp fra jorden, lukten av nyklippet gress, latteren til en som er glad, tåren som renner etter å ha lest et flott dikt, en klar stjernehimmel og føleseln av en klem. Jeg er ikke like flink til å legge merke til sånne ting hver dag. Men det hjelper meg godt når det skjer. Så jeg vil prøve å gjennomføre dette prosjekte for Stian sin skyld, for min egen skyld og for alle som er glad i meg sin skyld. Nå vil jeg virkelig vise at jeg er takknemelig.

 

I dag er jeg takknemelig for at jeg fikk lov til å kjenne deg Stian og for å være så heldig og ha deg som bror. Jeg husker når vi satt sammen og snakket om alt vi skulle oppleve sammen. Det er det som er mest sårt, at jeg ikke får opplevd alt som vi hadde planer om, men jeg er uansett veldig takknemelig for de 14 årene vi fikk sammen. Så kjære Stian, du er min takknemelighet #2. Jeg savner deg og elsker deg fremdeles.  

 

20.06.94 - 03.09.08

 



 





 

 












 

8 kommentarer

Kristine B

14.mai.2011 kl.17:22

Hei. Jeg kjenner deg ikke, men når jeg leste dette fikk jeg helt frysninger og tårene ble presset frem i øynekroken. Kan ikke forestille meg hvordan du har hatt det. Men fortsett med den gode skrivingen og skriv det når du har det vondt, bedre å få ut følelsene enn å steng dem inne. Du virker som en sterk person. Stian kan være stolt av å ha deg som søster!

karitam

14.mai.2011 kl.17:22

Kjempefin blogg! Ha en fin dag videre :)

Evy

14.mai.2011 kl.17:24

<3

Elinor

14.mai.2011 kl.19:06

Kjempe fint skrevet! <3 Jeg begynte å grine når jeg leste det! Jeg er utrolig glad for de stundene vi hadde sammen:)<3 Han var en utrolig gutt! <3

Savner han veldig!! <3

Marie

15.mai.2011 kl.08:44

<3

nightstars

15.mai.2011 kl.19:56

Kristine B: Takk. Syns det er gøy når noen liker det jeg skriver.

Stine

15.mai.2011 kl.22:19

Så fint innlegg, Kristine. Ble veldig rørt. Synes du er tøff som skriver om dette!

Tenker mye på dere <3

nightstars

16.mai.2011 kl.19:22

Stine: Takk :) Koselig å høre. Det var ikke helt lett å skrive. <3

Skriv en ny kommentar

nightstars

nightstars

18, Mandal

Kategorier

Arkiv

hits