365 grateful #2

Jeg vet det at jeg ikke har srlig mange faste lesere, men jeg ser p statestikken at jeg faktisk har noen innom hver dag. Og det er veldig gy. P grunn av dette, har jeg lyst til begynne p ordentlig med prosjekte 365 grateful. Dere kan i et tidligere innlegg finne mer ut av hva dette er. Hun som startet dette er fotograf og har selv hatt problemer i livet. Jeg ble veldig fasinert, og nr jeg leste om hva hun hadde oppndd, ble jeg rett og slett veldig missunelig. Jeg hadde ogs lyst til ha det bra med meg selv. Jeg har det veldig bra rundt meg. Jeg har kjempe flotte venner, en super familie og en fantastisk kjreste, fritid som passer meg utmerket, koselig p skolen og drmmejobben(e) (For tiden har jeg to jobber). Men selv om en person har det flott i fasaden, vil det ikke alltid det si at det som befinner seg bak er s veldig bra. Meg selv som person har det faktisk veldig bra, men jeg har uansett en historie.

For nesten 3 r siden mistet jeg noe av det som sto meg nrmest og som var veldig kjrt for meg. Jeg mistet en yngre bror. Han er et r ynge enn meg og heter Stian. Han dde i en ulykke den 03.09.08. Og det er p grunn av Stian at jeg har lyst til begynne med denne prosjektet. Nr Stian levde s lrte han meg mye. Jeg var mer den personen som var redd for skille meg ut og jeg kunne ikke gjre ting som fikk meg til virke teit, selv om det var det jeg likte gjre. Stian var helt motsatt. Han var 100% seg selv. Han var en flott gutt. Han var snill mot alle. Han respekterte alle og han ville alle bare godt. Han var et flott menneske, og alle som kom inn p han kunne ikke annet enn bli glad i ham. Mten han var p, forandret meg. Jeg ble mer selvsikker p meg selv og jeg turte vre den jeg virkelig var. Spesielt nr vi var sammen. Meg og Stian var ssken, men ogs bestevenner. Vi gjore alt sammen. Han var til og med, med meg og Andreas p date (kino) en gang. Han var rett og slett god. Og om du kjente Stian, vet du hva jeg snakker om. Men den dagen har forsvant for meg, forsvant en del av meg ogs. Jeg var ikke den samme jenta lenger. Jeg hadde et stor svar hull inni meg. Det var helt hult, men samtidig tungt som bly. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjre. Selvtilitten og styrken min dde sammen med Stian. Foreldrenen mine tvang meg til g snakke med noen. Hun som jeg gikk til var ikke sykolog, men hun hadde en utdannelse innforbi dette med hjelpe personer i sorg. Det hjalp faktisk. Jeg kunne snakke med henne og vi fant ut av ting sammen, som jeg kunne gjre for bli meg selv igjen. I stede for ha min egen selvtilit og selvflelse, gr jeg n rundt meg Stian sin. Det er blitt min mte takle sorgen p. Hver gang det er leit og motgang i livet mitt, husker jeg p mten jeg flte nr Stian var i nrheten. Men jeg sliter enda med sorgen. Jeg har flotte mennesker rundt meg som bde hjelper meg og av og til letter litt p sorgen. Men Stian vil alltid vre den personen som lfter meg opp igjen.

Nr jeg tar meg tid til se og lytte, s er det s veldig mye som minner meg om Stian. Bare sm detaljer. Gleden i det se en sommerfugel, snengler som barn lager om hvinteren, blomster som er p vei opp fra jorden, lukten av nyklippet gress, latteren til en som er glad, tren som renner etter ha lest et flott dikt, en klar stjernehimmel og fleseln av en klem. Jeg er ikke like flink til legge merke til snne ting hver dag. Men det hjelper meg godt nr det skjer. S jeg vil prve gjennomfre dette prosjekte for Stian sin skyld, for min egen skyld og for alle som er glad i meg sin skyld. N vil jeg virkelig vise at jeg er takknemelig.

I dag er jeg takknemelig for at jeg fikk lov til kjenne deg Stian og for vre s heldig og ha deg som bror. Jeg husker nr vi satt sammen og snakket om alt vi skulle oppleve sammen. Det er det som er mest srt, at jeg ikke fr opplevd alt som vi hadde planer om, men jeg er uansett veldig takknemelig for de 14 rene vi fikk sammen. S kjre Stian, du er min takknemelighet #2. Jeg savner deg og elsker deg fremdeles.

20.06.94 - 03.09.08
























8 kommentarer

Kristine B

14.mai.2011 kl.17:22

Hei. Jeg kjenner deg ikke, men nr jeg leste dette fikk jeg helt frysninger og trene ble presset frem i ynekroken. Kan ikke forestille meg hvordan du har hatt det. Men fortsett med den gode skrivingen og skriv det nr du har det vondt, bedre f ut flelsene enn steng dem inne. Du virker som en sterk person. Stian kan vre stolt av ha deg som sster!

karitam

14.mai.2011 kl.17:22

Kjempefin blogg! Ha en fin dag videre :)

Evy

14.mai.2011 kl.17:24

<3

Elinor

14.mai.2011 kl.19:06

Kjempe fint skrevet! <3 Jeg begynte grine nr jeg leste det! Jeg er utrolig glad for de stundene vi hadde sammen:)<3 Han var en utrolig gutt! <3

Savner han veldig!! <3

Marie

15.mai.2011 kl.08:44

<3

nightstars

15.mai.2011 kl.19:56

Kristine B: Takk. Syns det er gy nr noen liker det jeg skriver.

Stine

15.mai.2011 kl.22:19

S fint innlegg, Kristine. Ble veldig rrt. Synes du er tff som skriver om dette!

Tenker mye p dere <3

nightstars

16.mai.2011 kl.19:22

Stine: Takk :) Koselig hre. Det var ikke helt lett skrive. <3

Skriv en ny kommentar

hits